Jeg var en tid brukt til å samle inn heradsskatten i krinsen. Jeg kom da i kjennskap med en skipskaptein som for en tid var heradskasserer. Han solgte da aksjer i et skip som var under bygging i Bergen, og som han da skulle føre.
Jeg rådførte meg med gamle Maurits Åreflot som var en snill og ærlig mann. Han sa: Kan du løse en aksje, så vet jeg, og er viss på at du bruker ikke dine penger på noe bedre. Jeg tegnet meg for en aksje til kr 2500. Jeg hadde da vel kr 1400 i banken som vi hadde spart av, og for siste termin hadde jeg litt mer. Men litt måtte jeg likevel låne. Senere tegnet jeg sammen med Elias Hamre høydalsvik en ny aksje hos Maurits Åreflot og lånte pengene hos E Hamre Høydalsvik. Men de aksjene tjente vi ikke på, den ble tatt som prise i krigen, ( første verdenskrig)
Vår sønn Elias var nå i sitt 17 år. Den planen jeg selv hadde engang om å vinne fram til en stilling som jeg kunne ha ved siden av jordbruket tenkte jeg nå å få gjennomført for han. Han hadde hjemmet kjært og sa til å begynne med nei. Men etter hvert som jeg snakket med han ga han etter, og da han først var begynt på skolen og det gikk godt, voks interessen også hos han.
Da Elias ble født den 24 januar 1894 skulle jeg i torskefiske og det ble slik sagt at hvis jeg var reist så ville jeg ikke ha sett hverken henne eller barnet mer.
Her ser det ut som en usynlig hånd har hatt en finger med i spillet. Jeg fikk riktignok doktorskyss av sted ikke nettop med jordmors ønske og de nådde doktoren nettop som han skulle på Bjørkedalen
Jeg snakket engang med Gunhild Hjorthaug gift i Kvalsvik om Elias fødsel, og etter å ha hørt det sa hun : ”Han har tenkt denne gutten til noe”
Da Elias var et og et halvt år gammel kom her en bokbinder Lerheim og kone som var datterdatter til Mette Hunnes som var gift på Alnes. De hadde en liten datter med som het Svanhild. Hun og Elias lekte.
Året etter reiste vi til Østrem for å feire bryllup med Andreas, sønn til min farbror. Vi var da også innom til Lerheim, Og de sa at Svanhild hadde vært litt syklig. To år etter satt jeg en dag og lappet sko, så kom Elias og la sin hånd på mitt kne og sa:” Pappa, nå er Svanhild Lerheim død”. Jeg svarte kanskje litt ublitt ” alt det du sier. Hvem sier at Svanhild er død” ”Det står i Søndmørsposten” ” Hvem sier at det står i Søndmørsposten” ”jeg har sett det” ”Du sett det? Vi har ingen Søndmørspost” ”Den ligger der” sier han og peker på en stol hvor det lå en avis som hadde vært brukt til innpakning. ”Vis meg det ” sier jeg, og han kommer med en krøllet avis og viste meg det. ”Så du det” ”Ja”
Jeg stod ganske forundret. Vi hadde aldri lært gutten å lese, unntatt de store bokstavene i en avis, og det ble ikke skaffet ABC-bok til han. Han begynte litt tidlig i barneskolen. Læreren roste han og jeg sa til dels imot, og det likte ikke læreren. I sitt 10-ende år ble han også tidlig oppflytter i storskoleklassen og den sommeren ble det Bispevisitas og lærerne med Storklassebarn møtte i kirken. Elias var med
Kort etter kom læreren og fortalte meg at da de sluttet i kirken bad presten at læreren skulle bli med i prestegarden. Og der ble de satt til bords sammen med prosten og biskopen. Mens de satt til bords bemerket bispen at han ble oppmerksom på en gutt som var så flink. Og da pekede på læreren og sa det var hans elev . Og både presten og bispen roste gutten, så nå skal du ikke si at det er bare jeg som roser han. Jeg sa. Du ga han nok høve til å vise noe av det han kunne ” jajasanten vil jeg si, du har ikke forstand på hva guttene dine er”
År 1911 lot jeg han gå inn på middelskolen. Skolen begynte en mandag, og vi tok hans tøy med på søndag da der var gudstjeneste i kirken. Jeg og læreren gikk sammen ut over veien fra Rødset Da vi kom ut i Røysgarden traff vi Elias sammen med Sivert Aasen og Steiner reite. Vi hilste og læreren sa: Nå er Elias begynt på skolen, hvordan går det med dere. Nå slutter ikke han før han er prest. Det ble lite snakket, og da jeg og læreren gikk sa læreren til dem: ”Dere går vel fram på kirkegulvet i dag”
Det var den gang bruk at de to siste års konfirmanter som var tilstade skulle møte, men det var lite som møtte, og sjelden gutter. Jeg vendte meg og sa ” Jeg tenker Elias går fram, og da følger de andre med. Så gikk jeg og læreren, han gikk til kirken. Jeg gikk til gamlehjemmet der min bestemor lå på dødsleiet. Jeg ble sittende der til etter at gudstjenesten var slutt. Da jeg gikk derfra møtte jeg ved kirkegården konen til Rasmus Rotevatn. Jeg gikk litt fort og var tenkt å gå forbi men så sa hun . Du får nå stanse så jeg får gratulere med gutten din” Jeg stod og såg litt undren på henne. Så sa jeg: ”Gutten min, hvordan det?”Hun sa: ”Jo, de sa det var din gutt som var så flink i kirken i dag. Folk bøyde seg over stolene, og det gikk fra stol til stol at det var sønn til Ola Hunnes. Han stod øverst på Kirkegulvet, å nei for en gutt.
Da jeg kom i Røysgarden kom en kone og spør . ”Var det din gutt som var så flink i kirken i dag” jeg sa jeg har ikke vært i kirken. Hun gikk, jeg vet ikke hvem hun var. Da jeg kom til Rødset kom Rasmus Aursta og sa. ”Der var en gutt i kirken som kunne svare presten i dag” Jeg sa jeg ikke har vært i kirken, jeg var på gamlehjemmet hos bestemor.
Så kom den tid han skulle ta eksamen til middelskolen etter ett års skolegang og han fikk hovedkarakter meget godt. Han fortalte meg en gang senere, han drog slipesteinen og jeg kvesste ljå, da han skulle opp til relegion var han den første som ble kalt inn. Det var i Molde han tok eksamen. Persten Nyhagen som var sensor holdt på å ordne i lokalet, så kom han med noen lapper som han skulle trekke hva han skulle bli hørt i, og han tok nr 4. Men så sa presten : jeg gjorde en feil, Det skulle plukkes ut noen lapper. Har de noe imot å trekke om igjen?. Nei, så plukket han ut og jeg trakk nr 14. Presten sa: de holder dem til firetallet, jeg sa Når tilfellet vil ha det sånn så vil jeg finne meg i det. Ja, det var no en spøk sa presten. Da de var ferdige med overhøringen kom presten ut på trappa med et papir og sa.
Nå skal dere få høre hva karakter jeg har gitt dere. Elias Hunnes har jeg gitt meget godt, beste karakter altså. Men var her anledning til å gi han meget godt så ville jeg gjort det. Jeg spurte da Elias: ”svarte du på alt han spurte om” Han sa ja han eksaminerte om samvitet og det er nå så han spurte en gang. Hvordan er det med heidningers samvit da? Jeg stod og ikke svarte og så sa han: Du vil vel ikke si at heidninger ikke har samvit? Jeg svarte: Samvit har de, men korleis det er med samvitet deres om heidenskap har hatt noen innflytelse på det. Han satt en liten stund og tenkte på det og så sa han: ja det er så.
Da vår sønn Elias ble født sa jordmor ” du er liten” Da Nils ble født sa hun . Det er ingen liten kar du har satt inn i verden. Og Nils ble før og mere sterkbygd enn Elias . Og da han ba doktoren om attest for å komme inn på underbefalskolen sa doktoren: Du er just en passende kar til det du.
Elias hadde nok lettere for å lære enn Nils. Men Nils hadde en vilje og en energi som var sjelden. Når han tok seg til med noe, så ga han ikke så lett opp. Og i barneskolen kalte kameratene han ivrige Nils. Og av læreren fikk han ros for å være flittig og sjelden flink gutt. Som barn kom han tidlig og bad om at vi skulle lære han å lese, Og det gikk ganske lett.
Da han gikk til konfirmasjon fortalte han en gang at presten trodde han var uoppmerksom og så spør han: Kan du sige meg du Nils Hunnes hvad vi talede om nu sidst? De talede om at en sak kan sees fra mer enn en side. Gikk vi ned om kirken så vi den fra en side, og gikk vi opp om kirken så vi den fra den andre siden. Men kirken var likevel den samme og lik seg selv
Siste gang han skulle møte var han litt syk og jeg holdt han hjemme. Noen dager etter var jeg i Volda og da gikk jeg ind til presten. Med det samme jeg kom inn spør presten : Er Nils blitt syk? Ja han skal nok bli konfirmert om han ikke kan møte søndag han er en flink gutt. Gutten møtte likevel opp til konfirmasjonen
På skolen ble Nils avholdt og vist stor tillit. Han fortalte en gang hvordan han ble sendt til banken å heve kr 3000 – tretusenkroner- i små sedler og kr 700 –syvhundrekroner- i sølvpenger og da han kom med pengene fikk han en bunke med regninger for å gå omkring i byen og betale ut. Og da han var ferdig stemte det nøyaktig.
Er det et tilfelle at Torbjørn ble Hunnes mann.
Da vi skulle bære Torbjørn til dåpen og ville kalle han Torblørn, sa min mor: ”Nå er det tid å kalle Torbjørn. Han vert no ikkje værande på Hunneset. Han er den yngste av fire brødre”
Vår eldste sønn Elias hadde heimen kjær og han hadde tenkt å bli hjemme. Da jeg var ung hadde også jeg heimen kjær, men jeg tenkte at jeg kunne vinne fram til en stilling som jeg kunne ha ved siden av gården. Men min helse og manglende midler og egne feil kom til at jeg ikke rakk frem.
Dessuten ville mine foreldre gi gården til en av mine søsken hvis jeg vant frem. Da Elias vaks frem og viste gode evner falt mine tanker på at han kunne vinde frem til det jeg ikke evnet. Jeg fremla disse mine tanker for han, og jeg tror han tenkte det samme.
Han gikk til arsum i Volda og brukte 1400 kroner Da han gikk inn på universitetet gik han samtidig inn på kadettskolen for der fikk han kr 80 om måneden og så kunne han jo tjene sin verneplikt som sekondløytnant.
Men da han var ferdig med første år, kom han opp i klasser for faste offiserer. Og han tenkte nok å komme hjem som offiser. Men så drog han sammen med en Oslodame og det ble kanskje avgjørende for han.