Anny Hunnes død 9 Desember 1942
I bladet Møre 9 januar 1943 ble inntatt dette Minne:
Anny Hunnes Minde
Det sorg og sakna vart i grend
Då døden fro berttok
Ho var her ynda og vel kjend
Som festlig ven og klok
I evne dug og arbeidshug
Ho viste seg å vera dug
Og gløg og ven i all si gjerd
rat til si siste ferd
Når vel`’lon er ung fra jord
Det skrifti klart frember
Og målt med livsens lengdesnor
Ver alderdom barndom her
Med trudoms krav er korta av
Krist sigra over død og grav
Derfor med den i ungdoms tid
Fra Guds død såg deg fri.
Tyngst sorga var for far og mor
Og vesle søskenlag
De røynde før av sorga var
Hev bore mang en dag
Gus signe dem Gud trøste dem
Ho vilde til Jesus fare heim
Der ho var fri for jordlivs strid
Og sæl i ævleg tid
Vær signa minne om ho her
Frå hejlag hjarte trong
Me aldrig mer av henne ser
I julefest og somg
Der ho sågs mest som fager jest
Der hennar venesæle røst
No sjåast minneglans fra grav
Som sol går ned i hav
Knut Årset
Farvel og tak for alt du Anny
Dit hjarte var so reint og godt
Dit ljose smil det lyste op
Med himmelglans frå høgd
Det som du såg var vænt og godt
Det gjorde du trods hån og spot
Med milde ord og kjærleiks glød
Du levde livet her på jord.
Du vidste vel kva sykdom var
Men mest du stod med livsens krav
Du vilde jerne hjelpe mor og far
Med tak de leg no kransen på din grav
Ja vondt det var for syster og for bror
At miste sin kjære søster her på jord
Men verre end for de som borte var
Og ei fek nå deg med sitfarvel ord
Då døden kom med alvors bod
Du rede var at gå til Gud
Der i den store frelste flok med skrud
Du no høylovar Himlens Gud
Farvel og tak for alt du gav
Med liv og sjel og alt du var
Du lyste op mot himlens høgd
Der er du no so sæl og nøgd
Eg ser det seierssmil og høyre sæle velkomst ord
Når me skal møtast i englekor
Der me i evelengd skal takke himlens gud
For kjærleik stor som sendtes ned til jord
HL
Fra juletrefesten 10. Januar 1943 ( litt ”modifisert” avskrift)
Som dere husker var vi før jul med og bar en av våre kamerater til grava. Det skulle derfor være på sin plass å minnes henne i kveld, når vi er samla omkring et lysende juletre.
I fjor når vi hadde fest, gikk hun her kring juletreet og song julesangane i lag med oss andre. Denne jula ligg ho i grava.
At ho er sakna i krinsen er sjølvsagt, men kameratflokken sakna henne kanskje mest en slik kveld som denne, for ho Anny var virkelig en god kamerat.
No er det ikke min meining å holde tale over hennes liv og levnet, det kjenner vi alle sammen. Jeg har hatt mye å gjøre med ungdommen her i bygda, kanskje mer enn noen. Jeg har derfor lært å kjenne dem alle sammen og ærleg talt har jeg ikkje anna enn godt å seie om henne Anny
Me kom alltid godt ut av det med henne, og det er en trøst midt i all verdens jammer og elendighet. Sine mennesklige feil hadde ho også liksom vi. Ho hadde ikke vært menneskleg uten.
Det er sårt å miste en god kamerat, særlig for oss som har vært sammen med henne i lyd og lag alle desse åra.
Men som det ble sagt attmed båra hennes jordfestingsdagen ”Mine veier er ikke dykkar veier og mine tanker er ikke dykkar tanker seier herren. For likesom himmelen er høgare enn jorda så er mine veier høyere enn dykkar veier og mine tanker høyere enn dykkar tankar”
Derfor forstår ikke vi dette at ho vart revet bort i så ung alder midt i sine beste år. Men det er et salmevers som lyder slik.
Sig ei jeg er av ungdoms flok
jeg kan her lenge leve
ak nei du snart er gammel nok
din ånd fra dig at give
Det meget snart med deg er gjort
Ei døden akter alder stort
Hvi vil du andet tenke.
Jeg hadde virkelig den vona at ho Anny skulle verte frisk igjen og få leve en stund endå. Men dessverre den vona brast då dødsbudskapet kom. No har vi berre minnene att om henne, og det kan ingen ta fra oss.
Vi skal derfor minnes henne Anny som en god kamerat som no har forlatt oss.
Dette var de orda jeg bar fram på jultrefesten.
Anders A Aursta.
Anny Hunnes Minde
( ordrett avskrift)
I ensomme stunde vor tanke jeng
til kjyrkegarden der Anny kvile
Kan hende tårene stille ren
av sorg og saknad mellom alle hine
Av slekt og vener som deg hadde kjær
og kamerater som stod deg nær
I venneflokken du sårt vert sakna
Der du hev vanke di ungdoms tid
Me stend so spyrjande, kan ikkje fatta
At du er borte fra livsens strid
So stil og fredelig i al di ferd
Det gode i livet du hade kjært
Men live øddest og slokna ut
Du vart lagt i den tronge kiste
Der fær du kvile frå sorg og sut
Den myrkr grava den vert det siste
Du såg ho under di livsens sol
I himmelheimen du no held fest
Når bygdefolket i kveld held fest
Og hædrar minne om Jesubarnet
Som kom til jora som vor julejest
Då syng me saman vore julesalma
Då minnest me deg som fra os for
Din plads i ringen han stend no tom
So tak for samværet alle år
Me her i bygda fek saman vera
Og avskjedsstunda var tung og sår
Då me til grava deg måtte bere
I sorg og saknad kring grava stå
Men tyngst for heimen du for ifrå
Gud signe minnet dit Anny og tak for alt.
A Aursta